Tummy Rubs for Pax

Dette er altså nydelige Pax, mamma sin katt! En tillitsfull og høflig gentleman, med et veldig uttrykksfullt ansikt:) og han elsker å få magemassasje.

 

Now I`ll show you the beautiful Pax, my mother`s cat! A trusting and polite gentleman, with a very expressive face:) and he loves getting his tummy rubbed. 

 

PicsArt_1427889611678IMAG6086-1IMAG1082-1IMAG1083-1IMAG0383CIMG132320150614_221421

Advertisements

Monday evening rant

Click here for English version

Jeg lurer på hvordan det føles å skyte av seg hodet. Jeg lurer på hvordan det føles å bli knust mot en vegg, eller most flat av noe stort og tungt.

Hvor lenge føler man ubehag i drukningsprosessen? Er ubehaget verdt det?

Jeg orker ikke tanken på å forklare alt jeg tenker og føler på. Det er så mye. Og de henger sammen. Og jeg orker ikke misforståelser. Jeg får lyst til å skyte av meg hodet hver gang noen misoppfatter noe. Jeg prøver jo så hardt. Jeg tar hensyn, og prøver å forklare på forskjellige måter, men det er aldri bra nok, det er alltid noe jeg må forklare mer senere…og det blir til en haug av forklaringsoppgaver som ligger og venter på meg. Det knuser meg sakte, dag for dag.

Jeg føler meg så jævlig i kveld. Og så jeg som var så fornøyd og rolig tidligere i dag. Jeg vet jeg har jobbet hardt de siste dagene, selv om det ikke ser sånn ut kanskje – jeg har ikke gjort mer enn noen andre. Men jeg er sliten. Og jeg trenger ferie, jeg også iblant, men det kan jeg ikke, for jeg fortjener det ikke ennå. Ingen tror at noen som kun jobber 20 timer i måneden med renhold trenger ferie. Men jeg jobber hver dag med et eller annet, som jeg gir mye av meg selv i, men som ikke gir meg verken penger eller anerkjennelse. Jeg må holde fiolinspillingen ved like, samme med pianospillingen, jeg må skrive noe for å virkelig sette pris på meg selv, og prøve å fullføre det uten å henge meg opp i småfeil, jeg må lese bøker, jeg må markere viktige ting i bøkene, og jeg må jeg må gå meg en tur, helst. Jeg bruker opp energien min så fort, for jeg bruker den så intensivt når jeg først gjør det. Og når jeg er oppbrukt, føles det som om jeg snubler nedi en forstad til helvete, og jeg begynner å gi dødstrusler til meg selv. Det er en stemme som sier «Jeg skal drepe deg. Jeg skal drepe deg en dag, det vet du.»

Det er meg, det er jeg som sier det.

Bloggingen tar mye energi, fordi den betyr så mye, og fordi jeg rører rundt i mange tanker og følelser som jeg er vant til å holde for meg selv. Jeg har ingen å prate om dette med. Og når jeg skriver om det, så må det være så riktig fremstilt som mulig. Og det er så vanskelig. Og jeg kan ikke delegere denne typen arbeid, det går ikke. Jeg gjør masse hele dagen, men for den ytre verden gjør jeg «ingenting».

*

I wonder how it feels so shoot one`s head off. I wonder what it feels like to be crushed against a wall, or squashed by something big and heavy.

How long does one feel discomfort in the process of drowning? Is the discomfort worth it?

I can`t stand the thought of explaining everything I think about and feel. it`s so much. And it`s all interconnected. And I can`t stand misunderstandings. It makes me want to shoot my head off every time someone misinterpret something. Becuase I am trying so hard. I take precautions, I try to explain in several different ways, but it`s never good enough, there`s always something I have to explain more later…and this becomes a huge pile of explanation assignments waiting for me. It crushes me, slowly, day by day. I feel like shit tonight. And i felt so content and calm earlier today. I know I have worked hard these past few days, even if it may not seem that way – I haven`t done more than anyone else. But I am tired. And I need a holiday too sometimes, but I can`t, because I don`t deserve it uet. Nobody believes that someone who only works 20 hours a month as a cleaner, needs any vacation. But I work everyday with something, that I put a lot of myself into, but that doesn`t give me money nor approval. I have to keep up the violin playing, same with the piano playing, I have to write something to really accept myself, and finish it without getting caught up in little mistakes, I have to read books, I have to highlight important things in the books, and I have to take a walk, preferably. I use up my energy so fast, because I use it so intensely when I do. And when I`m used up, it feels as if I slip down to the suburbs of hell, and begin to give myself death threats. There`s a voice saying «I`m gonna kill you. I`m gonna kill you one day, and you know it.» It`s me, it`s me saying it.

The blogging takes a lot of energy, because it`s so important to me, and because it stirs around in a lot of thoughts and emotions that I am used to keep to myself. I have no one to talk about this with. And when I write about it, it has to be projected as correctly as possible. And it`s so difficult. I can`t delegate this type of work to anyone else. I do a lot all day, but to the outside world I`m doing «nothing».

God fredag/Happy friday

Click here to read English version

Det regner ute! Sånn sommer vil jeg ha!
Og helst ikke over 15 grader. Fantastico.

I kveld skal jeg på jobb. Moppe og skrubbe og be dritten om å dra et annet sted. Dette foregår på 3T, treningssenteret jeg jobber på, i kveld og i morgen kveld.

Men først litt fredagskos. Disse sangene fra Cats blir jeg aldri lei av! Jeg elsker musikaler.

Jellicle Songs (Part 1)

Mungojerrie and Rumpelteazer

Old Deutoronomy

It`s raining outside! That`s the kind of summer I want!
And preferably not over 15 degrees Celsius. Fantastico.

Tonight I`m going to work. Mop and scrub and tell the dirt to hang out someplace else. This happens at 3T, the gym where I work, tonight and tomorrow night.

But first a friday treat. I never get tired of these songs from Cats – the links are up in the Norwegian part:) I love musicals.

 

Balansegang/Balancing act

Click here for English version

God kveld!

Skulle virkelig ønske jeg kunne bare ha det bra uten å måtte tøye grensene. Jeg vil gjerne få til å holde meg på «midten», være fornøyd når jeg har en bra dag og bare LA TING VÆRE, men neida, jeg har en uro i meg som bare MÅ røre rundt i ting, lage rot. Jeg må lage rot, så jeg har noe å rydde opp i.
Tenk deg at du har ryddet et rom hjemme hos deg. Du har ryddet ferdig, og rommet er bra nok. Du gjorde ferdig det du bestemte deg for å gjøre. Men «motoren» går fortsatt inni deg, og du må gjøre av denne energien et sted. Isteden for å gjøre noe fornuftig, så begynner du for eksempel å ommøblere, med en veldig ambisiøs forestilling i hodet om hvordan rommet skal bli seende ut. Mye bedre enn det var, selvsagt – men halvveis gjennom ommøblerings-prosjektet, så innser du at du verken har nok energi eller interesse til å rekke over et så stort prosjekt.
Dette var bare et eksempel. Det er ikke dette jeg har gjort i dag. Men jeg håper det ga en viss pekepinn på hva jeg prøver å si.

Det er typisk og ironisk, at jeg har snakket med noen i dag om nettopp det å oppleve større balanse. Jeg fortalte at jeg har følt meg mer realistisk og at jeg har tatt bedre avgjørelser, etter å ha brukt Seroquel siden 4. mai. At jeg har følt at jeg har hatt en løs hund løpende rundt inni meg, og at det i det siste har føltes som at jeg har fått hunden i bånd, sånn at jeg har den innenfor rekkevidde og innenfor synsvidde.
Seroquel hjelper meg til å sove. Det er ganske lav dose, 50 mg, som typisk brukes mot insomnia.
Men jeg er ikke helt balansert enda nei, selv om jeg får sove.

Vi har alle våre vaner og mønstre, som har dannet seg gjennom årene.
Et mønster som jeg har, er å skape unødvendig kaos. Jeg har en greie med å skape kaos selv, det er noe annet hvis noen andre skaper det – det har jeg mye mindre toleranse for. Men så lenge det er MITT kaos, så er det liksom greit, da har jeg et ansvar, det er bare meg det går utover, og jeg vet hva jeg må gjøre for å rydde opp. Men hvorfor gjør jeg dette? Jeg kunne brukt tiden på andre ting.
Hvor lenge skal jeg distrahere meg selv bort fra livet? Livet har nok av puslespill å pusle med. Hvorfor er det ikke interessant nok? Det er da interessant nok…men det er ukjent og skummelt, og jeg liker det som er kjent. Som de fleste andre. Og jeg liker å ordne opp i ting selv. Men det blir for dumt å tilbringe livet sånn.
Man trekkes mot det som er kjent for en, uansett om det er bra eller ikke. Jeg er kjent med kaos. Kjent med følelsen av at noe må fikses. Jeg vil jo egentlig ikke ha det sånn, jeg ønsker meg evnen til å nyte følelsen av at noe IKKE trenger å fikses.

Til neste gang
Ciao

Good evening!

I really wish that I could just be content without having to push the boundries. I would really like to be able to keep on track, in the «middle», be satisifed when I`m having a good day and just LET THINGS BE, but nooo, I have this restlessness in me that just HAS TO stir things up, make a mess. I have to make a mess, so that I have something to tidy up in.

Imagine having tidied up a room in your home. You have finished tidying it, and the room is good enough. You finished what you had decided to do. But the «engine» is still running inside of you, and you have to put this energy somewhere. Instead of doing something sensible, you start redecorating the very room you just finished tidying. You have a very ambitious image in your head of how the room is going to look like. Much better than it was, naturally – but halfway through this redecorating project, you realize that you no longer have the energy nor the interest to finish it.
This was only an example. A sort of metaphor. This is not what I have been doing today. But I do hope that it gave an idea of what I`m trying to say.

It`s typical and ironic that I spoke to someone today about experiencing a higher degree of balance. I said that I have been feeling more realistic and been making better decisions after having used Seroquel since the 4th of May. I said that it`s been like I`ve been having a stray dog running around inside me, at that I lately have felt like that dog has finally been put on a leash. So that it keeps within my reach and within sight.
Seroquel helps me sleep. I take 50 mg on the evenings, which is a low dosage, typically prescribed for insomnia.
But I`m not quite balanced yet, even if I do get regular sleep.

We all have our habits and patterns, which have formed through the years.
I have a pattern for creating chaos where there needn`t be. I have a thing with creating my own chaos. It`s a very different thing if someone else creates the chaos – I have much less tolerance for that. But as long as it is MY chaos, then it`s sort of alright, acceptable, because then I know that I`m the one responsible, I am the only one affected by it, and I know what I have to do to untangle it.
But why am I doing this? I could have spent time doing other things.
How long am I going to distract myself away from life? Life has enough puzzles to deal with. Why aren`t they interesting enough? Hang on, they ARE interesting enough…but they`re unknown and scary, and I like what`s familiar to me. As do most people. And I like fixing things on my own. But it`s too silly spending your life like that.
One is attracted to what is familiar, whether it`s good or not. I am familiar with chaos. Familiar with the feeling of something needing to be fixed. Some strange addiction to the strained feeling of «this has gone too far, drastic measures are needed».
I don`t really want it to be this way. I takes a lot of energy. I want the ability to enjoy the feeling of NOT having to fix something.

Until next time,
Ciao

Gratulerer med dagen, Norge!/Happy Birthday, Norway!

Click here for English version

Hei!

17. mai er her, med alt det innebærer – for dere andre ihvertfall, da snakker jeg om is, pølse, tog og sånne ting. Jeg, for min del, tilbringer nasjonaldagen alene i år. Hjemme, bak lukket dør. Og det er deilig!
Å være i byen på en slik dag, opplever jeg bare som mas og stress. Det gjør meg sur, anspent og ikke noe godt selskap. Og jeg er jo ikke nødt til å gå ut, bare fordi det er vanlig å gjøre det. Alle har rett til å feire på sin egen måte, det er også en fin ting! Ingen tvang til noe som helst.
Det er viktig å ta vare på seg selv. La andre gjøre det de vil, og la seg selv gjøre det en selv vil.

Hi!
The 17th of May is here, with everything that comes with it – for other people, at least, I`m refering to ice cream, hot dogs, parading in the streets and such.
I, for my part, am spending the National Day alone this year. At home, behind closed doors. And it`s delightful!
To be in the city on a day like this, is just a big, stressful hustle and bustle for me. It makes me grumpy and tense and not good company. And I don`t have to go out, just because it`s common to do so. Everyone has their right to celebrate in their own fashion, and that`s a nice thing! No one is forcing you to do anything.
It`s important to take care of yourself. Let others do what they want, and let yourself do what you want.

Åpenhet og selvkritikk/Openness and self criticism

Click here to read English version

Jeg er ofte redd for å ikke være åpen nok, detaljert nok, å være for detaljert, ikke fortelle ting på riktig tidspunkt.

Det er mine egne regler jeg lever under, ikke dere andres – og det er vanskelig å vite hvor fornøyd jeg vil være med et blogginnlegg før jeg har skrevet det og postet det. Det er bare da jeg får det såpass på avstand at jeg kan se hvordan det egentlig ser ut.

Jeg er min egen sjef og en veldig streng en, men det må jeg jo være, når jeg er så vimsete. Det er mye jeg har hatt lyst til å både si, skrive og gjøre, og som jeg har vært uendelig takknemlig for at jeg IKKE har sagt, skrevet og gjort.

Jeg ser meg blind på det jeg skriver.

Jeg vil så gjerne få til noe. For min egen del. Men så blir jeg altfor detaljfokusert. Enten det, eller utålmodig og slurvete.

Jeg er ofte svært subjektiv og kan fort ende opp med å si imot meg selv, noe som er frustrerende fordi jeg hater det når andre gjør det. Men det er bare irrasjonaliteten min. Alle har en irrasjonalitet. Se, nå prøver jeg å trøste meg selv oppi selvkritikken ved å påstå at «alle har det sånn». Det skal ikke være nødvendig å si det.

Det er vanskelig å være åpen når jeg ikke vet helt hvor jeg har meg selv.

 

I`m often afraid of not being open enough, detailed enough, being too detailed, not telling things at the right times.

It`s my own rules I live under, not yours – and it`s difficult to know how satisfied I will be with a blog post until I have written it and posted it. It`s only then I get enough perspective to see how it really looks.

I am my own boss, and a very strict one, but I must be, when I`m so whimsical. There are many things I have wanted to say, write and do, which I have been endlessly grateful that I DIDN`T say, write and do.

I find myself blinded by my own writing.

I would so much like to accomplish something. For myself. But then I get too focused on details. It`s either that, or I get impatient and sloppy.

I am very often subjective and may quickly end up contradicting myself, which is frustrating because I hate it when others do it. But that`s just my irrationality. Everyone has an irrationality. See, now I`m trying to comfort myself amidst the self criticism by claiming that «everyone feels that way». It should not be necessary to say it.

It`s hard to be open when I don`t know where I have myself.

#1

Click here to read in English

Hei, og velkommen til bloggen min!

Hm, hvilket språk skal jeg skrive titlene på innleggene på da? Uansett, her er mitt første blogginnlegg, hei og god kveld i stua.

Siden jeg har tenkt å skrive om psykisk helse så kan jeg jo begynne med at jeg har diagnosen ADD, men det tror jeg ikke er så uvanlig. Mange folk jeg kommer i kontakt med viser sterke tegn på å ha ADD eller ADHD, jeg sier det bare.

Ritalin har gjort underverker for meg siden ca 2009.

Ellers så…for det er mer, nemlig – så har jeg opp gjennom årene slitt mye med angst og depresjon, vanskeligheter med sosiale relasjoner (som går langt forbi den sjenertheten som mange kan relatere seg til), samt humørsvingninger og søvnforstyrrelser.

I fjor sommer var jeg såpass depressiv igjen at jeg ba fastlegen om å få utskrevet antidepresssiva, som jeg har brukt før i slutten av tenårene. Jeg ble henvist til Nidaros DPS igjen, og etter fire måneder (!) fikk jeg snakke med en psykiater, som jeg nå har truffet noen ganger.

Det er en interessant prosess jeg er inn i, og jeg håper jeg får noen svar.


 

Hi, and welcome to my blog!

Hmm, what language should I write the titles of the posts in? Anyway, here is my first blog post, hello and good evening.

Since I am intending to write about mental health, I can begin by telling you about my ADD diagnosis (Attention Deficit Disorder), which I don`t think is very uncommon, to be honest. A lot of the people I encounter show signs of ADD or ADHD, just sayin`.

Ritalin has worked wonders for me since ca 2009.

Besides that…there`s more – through the years I have battled anxiety and depression, difficulty with social interaction (that goes beyond the shyness that many people can relate to), mood swings and sleep disturbances.

Last summer I was feeling depressive again, in a way that made me visit my GP to ask for antidepressants again, which I have used before in my late teens. My GP contacted the psychiatric clinic and after four (!) months I got to see a psychiatrist. We are currently trying to find out more about what is going on with me. I got antidepressants again for a while, more about that later…

It`s an interesting process I`m in, and I hope I`ll find some answers.