About Moods: Flowers And Flesh-Eating Plants

ABOUT MOODS

FLOWERS AND FLESH-EATING PLANTS

The will to compensate,

or rather the urge to compensate,

is a strong one.

Albeit a destructive one.

It stirs up the soil

in which you try to grow some flowers

before the season is over.

The season is your mood, your current flow;

the current which flows

right below the surface.

the surface of the facade

that you keep

in order to survive.

Each current so brief and so overwhelming,

there is not enough time to learn how to care for these potential flowers.

Each current starts so optimistically,

but all I am left with, are self destructive powers.

These roses turn into flesh-eating plants

All the stardust pollination from the flowers

turn to acid, sharp teeth

the plant eats all my attempts at happiness

steals them

and keeps them out of my reach

The Big O And Chinese Lanterns

THE BIG O AND CHINESE LANTERNS

What if all the stars in the sky

really are the illuminated heads

of people who have lost their minds?

Sudden sensations of no gravity.

If I snipped my head off now,

it would fly up in the air and sky

like a chinese lantern

and float by the moon

The MOON, the big O turning into a dot that no one sees in the dark

because the dot is dark.

Turning into C, and turning into J

I want to fantasize pleasantly,

but instead, I dream up ghost stories.

Unwillingly.

Sneglen Og Hvalen/The Snail And The Whale

Click here to read the English version

SNEGLEN OG HVALEN

Sneglen kan komme når Vandreren møter veggen.

Sneglen sier: «Beskytt deg selv, og gli sakte gjennom landskapet.»

Langsomt og vennlig.

Sneglen kan hilse fra Hvalen. Hvalen bor jo ikke i byen.

Vandreren spør:

«Hvordan kan DU hilse fra en hval? Jeg tviler på at dere to har noen felles arena å treffes på.

Sneglen svarer:

«Det er jeg enig i – det ER svært rart. Men du vet ikke så mye om meg. Jeg lever ganske isolert, og sier ikke så mye hvis ikke noen spør meg, slik som du gjorde nå.»

Vandreren:

«Hva gjør du når du møter veggen da?»

Sneglen:

«For det meste skifter jeg retning. Og iblant kryper jeg oppover veggen.»

*

THE SNAIL AND THE WHALE

The Snail may come when the Wanderer hits a wall.

The Snail says:

«Protect yourself, and slide slowly through the landscape.»

Slowly and friendly.

The Snail may send greetings from the Whale. After all, the Whale does not reside in the city.

The Wanderer asks:

«How can YOU send greetings from a whale? I doubt that you two have any common ground to meet on.

The Snail replies:

«I agree, it IS very odd. But you do not know much about me. I live quite isolated, and I don`t speak much, unless someone asks me questions, like you just did.

The Wanderer:

«What do you do when you hit a wall, then?»

The Snail:

«Mostly I just change direction. And sometimes I crawl up the wall.»

 

Cat Poetry: The Cat On The Green Bench

(klikk her for den norske versjonen)

I walk along the pavement

and while doing so, I notice paw prints, small in size

and begin to follow them.

They lead me to a Cat sitting on a green bench.

The Cat says:

«What are you doing here?»

not in a mean way, but a CURIOUS way.

I reply to the Cat:

«I have just been very good and walked a long distance

and I will continue to be good, because I`m walking yet another long distance.»

The Cat asks, wether walking long distances is what I want.

My answer is that I hope to find something nice on the way – a place, some council.

Perhaps even a little gift for being so good at walking distances.

«But you do not enjoy the walking itself?» says the Cat.

«I enjoy the hope it brings me», says I.

«What are you thinking about?» the Cat wonders.

I go quiet. How do I explain that to a cat?

My thoughts are lashed together in a brainlump

like a ball of yarn.

«Why don`t you do what you know is good for you?» the Cat says to me.

«Why don`t you go after what you love? Why is it so hard?

Why don`t you allow yourself to be comforted?»

«Because», I say to the Cat,

«because, I am burdened by things that was never redeemed.»

«But what is your anchor?» the cat wishes to know.

«With that yarn-brain and all that walking you need an anchor.»

«The obsession», I say.

«The obsession for something else than what I have been holding on to.»

The Cat says:

«You are obsessed with the search. Now I see why you think you like walking distances.»

I nod.

«Walk the distances necessary», says the Cat, «but if you keep walking around in circles I will come for you, and you will beg me to put my claws in that yarn ball of yours.»

IMG_20160608_0001(0)

illustration by me

*

 

KATTEN PÅ DEN GRØNNE BENKEN

Jeg vandrer langs fortauet

og mens jeg gjør det, ser jeg små potespor

og begynner å følge dem.

De leder meg til en Katt sittende på en grønn benk.

Katten sier:

«Hva gjør du her?»

ikke på noe slemt vis, men på et NYSGJERRIG vis.

Jeg svarer til Katten:

«Jeg har bare vært veldig flink og vandret en lang distanse

og jeg vil fortsette å være flink, for jeg skal vandre en lang distanse til.»

Katten spør om det å vandre lange distanser er det jeg vil.

Mitt svar til det, er at jeg håper å finne noe fint på veien – et sted, et råd.

Kanskje til og med en liten presang fordi jeg har vært så flink til å vandre lange distanser.

«Men nyter du ikke selve vandringen?» spør Katten.

«Jeg nyter håpet den bringer med seg», sier jeg.

«Hva tenker du på?» undrer Katten nå.

Jeg tier. For hvordan forklarer jeg det til en katt?

Mine tanker er surret sammen til en hjerneklatt

som et garnnøste.

«Hvorfor gjør du ikke det du vet er bra for deg?» spør Katten meg.

«Hvorfor går du ikke etter det du elsker? Hvorfor er det så vanskelig?

Hvorfor tillater du ikk deg selv å bli trøstet?»

«Fordi», sier jeg til Katten,

«fordi jeg tynges av ting som aldri ble forløst.»

«Men hva er ditt anker?» ønsker Katten å vite.

«Med den garnnøste-hjernen din og all den vandringen trenger du et anker.»

«Besettelsen», sier jeg.

«Besettelsen etter noe annet enn det jeg har pleid å holde meg fast i.»

Katten sier:

«Du er besatt av søket. Nå skjønner jeg hvorfor du tror du liker å vandre slike lange distanser.»

Jeg nikker.

«Vandre når det er nødvendig», sier Katten, «men hvis du fortsetter å gå rundt i sirkler, vil jeg komme etter deg, og du vil trygle meg om å sette klørne i den garnnøste-hjernen din.»

IMG_20160608_0001(0)

illustrert av meg

The Beauty Of Trust/Tillitens Skjønnhet

Klikk her for å lese den norske versjonen!

Pax offers plenty of life wisdom if one just observes him.

I have often looked at Pax and thought to myself how incredibly trustful he is. Not just to mum who cares for him, but also to me when I come to visit. He knows that we wish him nothing but goodness. It`s beautiful.

When I play with Pax, with a stick with feathers attached it for example – nothing exists but his face and the toy. It`s like a beam of energy forms between his eyes and the stick. In this moment, he is being fully enveloped in his cat nature.

After playing, he becomes aware of the rest of the world again, aware of his own body, his fur that has been ruffled by the playing, and the mess he`s made in the room ;D

See how alive he looks. He is being himself, he is doing what he is born to do.

When he wants to relax and cuddle, he is aware of his whole self, from head to tail. His senses are receptive and unguarded. He knows he is surrounded by people who love him. Even if we touch his paws, even squeeze them a bit, he doesn`t move a muscle. He can`t imagine anyone doing anything bad to him in any way. It makes me happy that he feels so trustful. And I also feel very protective of him because of it:)

20150330_19514820150615_213531

*

Pax tilbyr mengder av livsvisdom hvis man bare observerer ham.

Jeg har ofte sett på Pax og tenkt for meg selv, hvor utrolig tillitsfull han er. Ikke bare overfor mamma som tar seg av ham, men også overfor meg, når jeg kommer på besøk. Han vet at vi bare vil ham vel. Det er vakkert.

Når jeg leker med Pax, med en pinne med fjær på tuppen for eksempel – så er det ingenting som eksisterer bortsett fra ansiktet hans og pinnen. En stråle av energi former seg liksom mellom øynene hans og pinnen. I dette øyeblikket, er han fullstendig inne i sin kattenatur.

Etter leken, blir han oppmerksom på resten av verden igjen, han blir oppmerksom på sin egen kropp, pelsen som har blitt bustete etter leken, og rotet han har laget i rommet ;D

Se så levende han ser ut. Han er seg selv. Han gjør det han er født til å gjøre.

Når han vil slappe av og kose, så er han tilstede i hele kroppen sin. Fra nese til halespiss. Han er oppmerksom på hele seg, hele sanseapparatet er mottagelig og ubeskyttet. Han vet at han er omgitt av mennesker som er glad i ham. Han lar oss til og med ta på potene hans, klemme forsiktig på dem, og han beveger ikke en muskel. Han kan ikke forestille seg at noen skulle ønske å gjøre ham noe vondt på noen som helst måte. Det gjør meg glad at han er så tillitsfull. Og nettopp derfor føler jeg meg også veldig beskyttende overfor ham:)

20150330_19514820150615_213531

From crying in public to laughing in private

Klikk her for å lese den norske versjonen

What a bag of assorted goods this day have been, for good and bad – I`m doing my best to “let it happen” because it is just chemicals, and I`m just human.

Haven`t done anything special, but my experience of things is…vibrant. Awesome, horrible, and with enough dashes of “alright” to make me conclude right now with this phrase here: At least I feel alive. but less drama please. Less contrast too, it stings my eyes the way everything is just inmyface.

Life at present is a confusing spoonful, I haven`t gotten accustomed to one taste before another taste starts assaulting my mouth, I haven`t got a clue what comes next hour, but at least it ain`t boring.

I start planning to desribe one type of behaviour today and have to stop because another behaviour takes over, and it`s always difficult for me at least to describe feelings and «how-I-have-experienced-events-in-my-own-personal-way» in retrospect – anyway, what I experienced today was another one of those «ooh you must go home now, too many eyeballs around here in town»-moments, not just one of them but many, it was a string of moments where I felt like «no. Just no.»

And thinking WHY IS THIS BUS SO SLOW, WHY ARE THERE SO MANY PEOPLE GOING ON AND OFF THIS BUS, IT TAKES UP SO MUCH TIME. Polite as I am, and always keeping my inner hustle and bustle behind bars, I sit there looking absent-mindledly out of the window, feeling more and more like some grumpy killjoy from a cartoon – I think that children sense this, even if I look all neutral/happy like anyone else, children look at me like they «know the truth about me».

I have all these things I`d like to say and describe and share, but it`s all being stuck in a traffic jam. They all want out at the same time but they can`t, because I only have one mouth and ten fingers and still some inhibitions about what I shall and shall not write, say or whatever, and when it all is mushed up in one pot of soup like that, even if they are all important they all become Unimportant when all they become at that point is a CORK blocking any progress and productivity.

I`m having fun at the moment. But I`m paranoid about something – someone tried to lock up my door, my ENTRANCE DOOR, from the hallway – they gave up or whatever, but I thought WTF, can`t I be safe in my own home?? Get a taste of my crowbar, nosy hallway-walkers 😡 I`m a nice girl though, really.

 

For en pose med blandadrops denne dagen har vært, på både godt og vondt – jeg prøver så godt jeg kan å bare «la det skje» fordi det er jo bare kjemikalier, og jeg er bare menneskelig.

 Jeg har ikke gjort noe spesielt, men min opplevelse av ting er…livlig. Kjempebra, forferdelig, og med en dæsj her og der av «helt greit», nok til at jeg kan konkludere akkurat nå med denne frasen her: Jeg føler i det minste at jeg lever. Men litt mindre drama, takk. Mindre kontrast også, for det svir i øynene når alt er så påtrengende.

Livet for øyeblikket er en forvirrende munnfull; jeg har ikke rukket å bli vant til en smak før en annen smak begynner å overfalle munnhulen min. Jeg aner ikke hva som kommer neste time, men det er i hvertfall ikke kjedelig.

Jeg begynner å planlegge en måte å beskrive èn type oppførsel i dag og blir nødt til å stoppe fordi en annen oppførsel tar over, og det er vanskelig (for meg i hvertfall) å beskrive følelser og «hvordan-jeg-har-opplevd-hendelser-på-min-egen-personlige-måte» i etterkant – uansett, det jeg opplevde i dag var en av disse «å, du må gå hjem nå, det er altfor mange øyeepler her i byen»-øyeblikk, ikke bare et av dem men mange, det var en kjede av øyeblikk hvor jeg bare kjente at «nei. Nei.»

Og tenkte HVORFOR ER DENNE BUSSEN SÅ TREIG, HVORFOR ER DET SÅ MANGE FOLK SOM SKAL PÅ OG AV DENNE BUSSEN, DET TAR SÅ MYE TID. Høflig som jeg er, og med mitt indre hurlumhei bak lås og slå, sitter jeg der og ser fraværende ut av vinduet, og føler meg mer og mer som en gretten gledesdreper fra en tegnefilm – jeg tror at barn merker sånt, til og med når jeg ser helt nøytral/glad ut som mange andre gjør – barn ser på meg og det er som om de «vet sannheten» om meg.

Jeg har mange ting jeg har lyst til å si og forklare og dele, men alt sitter liksom fast i en trafikkork. De vil ut samtidig alle sammen, men det kan de ikke, fordi jeg har jo bare èn munn og ti fingre og fortsatt noen hemninger når det angår hva jeg skal og ikke skal skrive, si eller hva som helst, og når alt er most sammen i en stor suppe som det der, selv om de alle er viktige så blir de alle Uviktige når de ikke fungerer som noe annet enn en KORK som blokkerer alt av framgang og produktivitet.

Jeg har det morsomt for øyeblikket. Men jeg er paranoid for noe også, for det var noen som prøvde å låse opp ytterdøra mi, fra gangen – de ga opp og gikk videre, men jeg tenkte WTF, kan jeg ikke være trygg i mitt eget hjem?? Smak på brekkjernet mitt, jævla nysgjerrige yttergangsnokere 😡 Men jeg er en hyggelig jente altså.