From crying in public to laughing in private

Klikk her for å lese den norske versjonen

What a bag of assorted goods this day have been, for good and bad – I`m doing my best to “let it happen” because it is just chemicals, and I`m just human.

Haven`t done anything special, but my experience of things is…vibrant. Awesome, horrible, and with enough dashes of “alright” to make me conclude right now with this phrase here: At least I feel alive. but less drama please. Less contrast too, it stings my eyes the way everything is just inmyface.

Life at present is a confusing spoonful, I haven`t gotten accustomed to one taste before another taste starts assaulting my mouth, I haven`t got a clue what comes next hour, but at least it ain`t boring.

I start planning to desribe one type of behaviour today and have to stop because another behaviour takes over, and it`s always difficult for me at least to describe feelings and «how-I-have-experienced-events-in-my-own-personal-way» in retrospect – anyway, what I experienced today was another one of those «ooh you must go home now, too many eyeballs around here in town»-moments, not just one of them but many, it was a string of moments where I felt like «no. Just no.»

And thinking WHY IS THIS BUS SO SLOW, WHY ARE THERE SO MANY PEOPLE GOING ON AND OFF THIS BUS, IT TAKES UP SO MUCH TIME. Polite as I am, and always keeping my inner hustle and bustle behind bars, I sit there looking absent-mindledly out of the window, feeling more and more like some grumpy killjoy from a cartoon – I think that children sense this, even if I look all neutral/happy like anyone else, children look at me like they «know the truth about me».

I have all these things I`d like to say and describe and share, but it`s all being stuck in a traffic jam. They all want out at the same time but they can`t, because I only have one mouth and ten fingers and still some inhibitions about what I shall and shall not write, say or whatever, and when it all is mushed up in one pot of soup like that, even if they are all important they all become Unimportant when all they become at that point is a CORK blocking any progress and productivity.

I`m having fun at the moment. But I`m paranoid about something – someone tried to lock up my door, my ENTRANCE DOOR, from the hallway – they gave up or whatever, but I thought WTF, can`t I be safe in my own home?? Get a taste of my crowbar, nosy hallway-walkers 😡 I`m a nice girl though, really.

 

For en pose med blandadrops denne dagen har vært, på både godt og vondt – jeg prøver så godt jeg kan å bare «la det skje» fordi det er jo bare kjemikalier, og jeg er bare menneskelig.

 Jeg har ikke gjort noe spesielt, men min opplevelse av ting er…livlig. Kjempebra, forferdelig, og med en dæsj her og der av «helt greit», nok til at jeg kan konkludere akkurat nå med denne frasen her: Jeg føler i det minste at jeg lever. Men litt mindre drama, takk. Mindre kontrast også, for det svir i øynene når alt er så påtrengende.

Livet for øyeblikket er en forvirrende munnfull; jeg har ikke rukket å bli vant til en smak før en annen smak begynner å overfalle munnhulen min. Jeg aner ikke hva som kommer neste time, men det er i hvertfall ikke kjedelig.

Jeg begynner å planlegge en måte å beskrive èn type oppførsel i dag og blir nødt til å stoppe fordi en annen oppførsel tar over, og det er vanskelig (for meg i hvertfall) å beskrive følelser og «hvordan-jeg-har-opplevd-hendelser-på-min-egen-personlige-måte» i etterkant – uansett, det jeg opplevde i dag var en av disse «å, du må gå hjem nå, det er altfor mange øyeepler her i byen»-øyeblikk, ikke bare et av dem men mange, det var en kjede av øyeblikk hvor jeg bare kjente at «nei. Nei.»

Og tenkte HVORFOR ER DENNE BUSSEN SÅ TREIG, HVORFOR ER DET SÅ MANGE FOLK SOM SKAL PÅ OG AV DENNE BUSSEN, DET TAR SÅ MYE TID. Høflig som jeg er, og med mitt indre hurlumhei bak lås og slå, sitter jeg der og ser fraværende ut av vinduet, og føler meg mer og mer som en gretten gledesdreper fra en tegnefilm – jeg tror at barn merker sånt, til og med når jeg ser helt nøytral/glad ut som mange andre gjør – barn ser på meg og det er som om de «vet sannheten» om meg.

Jeg har mange ting jeg har lyst til å si og forklare og dele, men alt sitter liksom fast i en trafikkork. De vil ut samtidig alle sammen, men det kan de ikke, fordi jeg har jo bare èn munn og ti fingre og fortsatt noen hemninger når det angår hva jeg skal og ikke skal skrive, si eller hva som helst, og når alt er most sammen i en stor suppe som det der, selv om de alle er viktige så blir de alle Uviktige når de ikke fungerer som noe annet enn en KORK som blokkerer alt av framgang og produktivitet.

Jeg har det morsomt for øyeblikket. Men jeg er paranoid for noe også, for det var noen som prøvde å låse opp ytterdøra mi, fra gangen – de ga opp og gikk videre, men jeg tenkte WTF, kan jeg ikke være trygg i mitt eget hjem?? Smak på brekkjernet mitt, jævla nysgjerrige yttergangsnokere 😡 Men jeg er en hyggelig jente altså.

 

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s