Cat Poetry: The Cat On The Green Bench

(klikk her for den norske versjonen)

I walk along the pavement

and while doing so, I notice paw prints, small in size

and begin to follow them.

They lead me to a Cat sitting on a green bench.

The Cat says:

«What are you doing here?»

not in a mean way, but a CURIOUS way.

I reply to the Cat:

«I have just been very good and walked a long distance

and I will continue to be good, because I`m walking yet another long distance.»

The Cat asks, wether walking long distances is what I want.

My answer is that I hope to find something nice on the way – a place, some council.

Perhaps even a little gift for being so good at walking distances.

«But you do not enjoy the walking itself?» says the Cat.

«I enjoy the hope it brings me», says I.

«What are you thinking about?» the Cat wonders.

I go quiet. How do I explain that to a cat?

My thoughts are lashed together in a brainlump

like a ball of yarn.

«Why don`t you do what you know is good for you?» the Cat says to me.

«Why don`t you go after what you love? Why is it so hard?

Why don`t you allow yourself to be comforted?»

«Because», I say to the Cat,

«because, I am burdened by things that was never redeemed.»

«But what is your anchor?» the cat wishes to know.

«With that yarn-brain and all that walking you need an anchor.»

«The obsession», I say.

«The obsession for something else than what I have been holding on to.»

The Cat says:

«You are obsessed with the search. Now I see why you think you like walking distances.»

I nod.

«Walk the distances necessary», says the Cat, «but if you keep walking around in circles I will come for you, and you will beg me to put my claws in that yarn ball of yours.»

IMG_20160608_0001(0)

illustration by me

*

 

KATTEN PÅ DEN GRØNNE BENKEN

Jeg vandrer langs fortauet

og mens jeg gjør det, ser jeg små potespor

og begynner å følge dem.

De leder meg til en Katt sittende på en grønn benk.

Katten sier:

«Hva gjør du her?»

ikke på noe slemt vis, men på et NYSGJERRIG vis.

Jeg svarer til Katten:

«Jeg har bare vært veldig flink og vandret en lang distanse

og jeg vil fortsette å være flink, for jeg skal vandre en lang distanse til.»

Katten spør om det å vandre lange distanser er det jeg vil.

Mitt svar til det, er at jeg håper å finne noe fint på veien – et sted, et råd.

Kanskje til og med en liten presang fordi jeg har vært så flink til å vandre lange distanser.

«Men nyter du ikke selve vandringen?» spør Katten.

«Jeg nyter håpet den bringer med seg», sier jeg.

«Hva tenker du på?» undrer Katten nå.

Jeg tier. For hvordan forklarer jeg det til en katt?

Mine tanker er surret sammen til en hjerneklatt

som et garnnøste.

«Hvorfor gjør du ikke det du vet er bra for deg?» spør Katten meg.

«Hvorfor går du ikke etter det du elsker? Hvorfor er det så vanskelig?

Hvorfor tillater du ikk deg selv å bli trøstet?»

«Fordi», sier jeg til Katten,

«fordi jeg tynges av ting som aldri ble forløst.»

«Men hva er ditt anker?» ønsker Katten å vite.

«Med den garnnøste-hjernen din og all den vandringen trenger du et anker.»

«Besettelsen», sier jeg.

«Besettelsen etter noe annet enn det jeg har pleid å holde meg fast i.»

Katten sier:

«Du er besatt av søket. Nå skjønner jeg hvorfor du tror du liker å vandre slike lange distanser.»

Jeg nikker.

«Vandre når det er nødvendig», sier Katten, «men hvis du fortsetter å gå rundt i sirkler, vil jeg komme etter deg, og du vil trygle meg om å sette klørne i den garnnøste-hjernen din.»

IMG_20160608_0001(0)

illustrert av meg

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s