Would you

picsart_08-10-06-43-45

If you were given the opportunity, would you reset the world?

Would you reset your own life?

No more of the things that bother you. But also no more of the good things that  came about.

One can argue the degree of good and bad, how worth it was it, so on and so forth.

But resetting could become a nasty habit if it were an alternative.

No more lessons. Because consequences need to be what they are, in order for us to learn.

Advertisements

Monday evening rant

Click here for English version

Jeg lurer på hvordan det føles å skyte av seg hodet. Jeg lurer på hvordan det føles å bli knust mot en vegg, eller most flat av noe stort og tungt.

Hvor lenge føler man ubehag i drukningsprosessen? Er ubehaget verdt det?

Jeg orker ikke tanken på å forklare alt jeg tenker og føler på. Det er så mye. Og de henger sammen. Og jeg orker ikke misforståelser. Jeg får lyst til å skyte av meg hodet hver gang noen misoppfatter noe. Jeg prøver jo så hardt. Jeg tar hensyn, og prøver å forklare på forskjellige måter, men det er aldri bra nok, det er alltid noe jeg må forklare mer senere…og det blir til en haug av forklaringsoppgaver som ligger og venter på meg. Det knuser meg sakte, dag for dag.

Jeg føler meg så jævlig i kveld. Og så jeg som var så fornøyd og rolig tidligere i dag. Jeg vet jeg har jobbet hardt de siste dagene, selv om det ikke ser sånn ut kanskje – jeg har ikke gjort mer enn noen andre. Men jeg er sliten. Og jeg trenger ferie, jeg også iblant, men det kan jeg ikke, for jeg fortjener det ikke ennå. Ingen tror at noen som kun jobber 20 timer i måneden med renhold trenger ferie. Men jeg jobber hver dag med et eller annet, som jeg gir mye av meg selv i, men som ikke gir meg verken penger eller anerkjennelse. Jeg må holde fiolinspillingen ved like, samme med pianospillingen, jeg må skrive noe for å virkelig sette pris på meg selv, og prøve å fullføre det uten å henge meg opp i småfeil, jeg må lese bøker, jeg må markere viktige ting i bøkene, og jeg må jeg må gå meg en tur, helst. Jeg bruker opp energien min så fort, for jeg bruker den så intensivt når jeg først gjør det. Og når jeg er oppbrukt, føles det som om jeg snubler nedi en forstad til helvete, og jeg begynner å gi dødstrusler til meg selv. Det er en stemme som sier «Jeg skal drepe deg. Jeg skal drepe deg en dag, det vet du.»

Det er meg, det er jeg som sier det.

Bloggingen tar mye energi, fordi den betyr så mye, og fordi jeg rører rundt i mange tanker og følelser som jeg er vant til å holde for meg selv. Jeg har ingen å prate om dette med. Og når jeg skriver om det, så må det være så riktig fremstilt som mulig. Og det er så vanskelig. Og jeg kan ikke delegere denne typen arbeid, det går ikke. Jeg gjør masse hele dagen, men for den ytre verden gjør jeg «ingenting».

*

I wonder how it feels so shoot one`s head off. I wonder what it feels like to be crushed against a wall, or squashed by something big and heavy.

How long does one feel discomfort in the process of drowning? Is the discomfort worth it?

I can`t stand the thought of explaining everything I think about and feel. it`s so much. And it`s all interconnected. And I can`t stand misunderstandings. It makes me want to shoot my head off every time someone misinterpret something. Becuase I am trying so hard. I take precautions, I try to explain in several different ways, but it`s never good enough, there`s always something I have to explain more later…and this becomes a huge pile of explanation assignments waiting for me. It crushes me, slowly, day by day. I feel like shit tonight. And i felt so content and calm earlier today. I know I have worked hard these past few days, even if it may not seem that way – I haven`t done more than anyone else. But I am tired. And I need a holiday too sometimes, but I can`t, because I don`t deserve it uet. Nobody believes that someone who only works 20 hours a month as a cleaner, needs any vacation. But I work everyday with something, that I put a lot of myself into, but that doesn`t give me money nor approval. I have to keep up the violin playing, same with the piano playing, I have to write something to really accept myself, and finish it without getting caught up in little mistakes, I have to read books, I have to highlight important things in the books, and I have to take a walk, preferably. I use up my energy so fast, because I use it so intensely when I do. And when I`m used up, it feels as if I slip down to the suburbs of hell, and begin to give myself death threats. There`s a voice saying «I`m gonna kill you. I`m gonna kill you one day, and you know it.» It`s me, it`s me saying it.

The blogging takes a lot of energy, because it`s so important to me, and because it stirs around in a lot of thoughts and emotions that I am used to keep to myself. I have no one to talk about this with. And when I write about it, it has to be projected as correctly as possible. And it`s so difficult. I can`t delegate this type of work to anyone else. I do a lot all day, but to the outside world I`m doing «nothing».