Garden of Trauma/Traumehagen

GARDEN OF TRAUMA

I know all the plants

living and growing

in my Garden of Trauma.

Flowers beautiful,

thorns sharp,

and I can handle the sight of blood.

Wandering in the Garden of Trauma,

I collect knowledge about the plants that grow here.

Their poison, their medicine.

Like sharp-tailed scorpions

they poke holes

in any new or old boil.

The rotting and the sprouting.

Tombstones covered in moss

and framed by wild bushes.

It sleeps and grows in restless symbiosis.

*

TRAUMEHAGEN

Jeg kjenner til alle de vekster

som bor og gror

i mn Traumehage.

Blomster vakre,

torner skarpe,

og jeg tåler å se blod.

Vandrende i Traumehagen,

samler jeg kunnskap om vekstene som gror her.

Deres gifter, deres medisin.

Som skorpioner med skarpe haler

stikker de hull

på enhver ny eller gammel byll.

Det råtne og det spirende.

Mosegrodde gravstener

omgitt av ville buskas.

Det sover og gror i en hvileløs symbiose.

Balansegang/Balancing act

Click here for English version

God kveld!

Skulle virkelig ønske jeg kunne bare ha det bra uten å måtte tøye grensene. Jeg vil gjerne få til å holde meg på «midten», være fornøyd når jeg har en bra dag og bare LA TING VÆRE, men neida, jeg har en uro i meg som bare MÅ røre rundt i ting, lage rot. Jeg må lage rot, så jeg har noe å rydde opp i.
Tenk deg at du har ryddet et rom hjemme hos deg. Du har ryddet ferdig, og rommet er bra nok. Du gjorde ferdig det du bestemte deg for å gjøre. Men «motoren» går fortsatt inni deg, og du må gjøre av denne energien et sted. Isteden for å gjøre noe fornuftig, så begynner du for eksempel å ommøblere, med en veldig ambisiøs forestilling i hodet om hvordan rommet skal bli seende ut. Mye bedre enn det var, selvsagt – men halvveis gjennom ommøblerings-prosjektet, så innser du at du verken har nok energi eller interesse til å rekke over et så stort prosjekt.
Dette var bare et eksempel. Det er ikke dette jeg har gjort i dag. Men jeg håper det ga en viss pekepinn på hva jeg prøver å si.

Det er typisk og ironisk, at jeg har snakket med noen i dag om nettopp det å oppleve større balanse. Jeg fortalte at jeg har følt meg mer realistisk og at jeg har tatt bedre avgjørelser, etter å ha brukt Seroquel siden 4. mai. At jeg har følt at jeg har hatt en løs hund løpende rundt inni meg, og at det i det siste har føltes som at jeg har fått hunden i bånd, sånn at jeg har den innenfor rekkevidde og innenfor synsvidde.
Seroquel hjelper meg til å sove. Det er ganske lav dose, 50 mg, som typisk brukes mot insomnia.
Men jeg er ikke helt balansert enda nei, selv om jeg får sove.

Vi har alle våre vaner og mønstre, som har dannet seg gjennom årene.
Et mønster som jeg har, er å skape unødvendig kaos. Jeg har en greie med å skape kaos selv, det er noe annet hvis noen andre skaper det – det har jeg mye mindre toleranse for. Men så lenge det er MITT kaos, så er det liksom greit, da har jeg et ansvar, det er bare meg det går utover, og jeg vet hva jeg må gjøre for å rydde opp. Men hvorfor gjør jeg dette? Jeg kunne brukt tiden på andre ting.
Hvor lenge skal jeg distrahere meg selv bort fra livet? Livet har nok av puslespill å pusle med. Hvorfor er det ikke interessant nok? Det er da interessant nok…men det er ukjent og skummelt, og jeg liker det som er kjent. Som de fleste andre. Og jeg liker å ordne opp i ting selv. Men det blir for dumt å tilbringe livet sånn.
Man trekkes mot det som er kjent for en, uansett om det er bra eller ikke. Jeg er kjent med kaos. Kjent med følelsen av at noe må fikses. Jeg vil jo egentlig ikke ha det sånn, jeg ønsker meg evnen til å nyte følelsen av at noe IKKE trenger å fikses.

Til neste gang
Ciao

Good evening!

I really wish that I could just be content without having to push the boundries. I would really like to be able to keep on track, in the «middle», be satisifed when I`m having a good day and just LET THINGS BE, but nooo, I have this restlessness in me that just HAS TO stir things up, make a mess. I have to make a mess, so that I have something to tidy up in.

Imagine having tidied up a room in your home. You have finished tidying it, and the room is good enough. You finished what you had decided to do. But the «engine» is still running inside of you, and you have to put this energy somewhere. Instead of doing something sensible, you start redecorating the very room you just finished tidying. You have a very ambitious image in your head of how the room is going to look like. Much better than it was, naturally – but halfway through this redecorating project, you realize that you no longer have the energy nor the interest to finish it.
This was only an example. A sort of metaphor. This is not what I have been doing today. But I do hope that it gave an idea of what I`m trying to say.

It`s typical and ironic that I spoke to someone today about experiencing a higher degree of balance. I said that I have been feeling more realistic and been making better decisions after having used Seroquel since the 4th of May. I said that it`s been like I`ve been having a stray dog running around inside me, at that I lately have felt like that dog has finally been put on a leash. So that it keeps within my reach and within sight.
Seroquel helps me sleep. I take 50 mg on the evenings, which is a low dosage, typically prescribed for insomnia.
But I`m not quite balanced yet, even if I do get regular sleep.

We all have our habits and patterns, which have formed through the years.
I have a pattern for creating chaos where there needn`t be. I have a thing with creating my own chaos. It`s a very different thing if someone else creates the chaos – I have much less tolerance for that. But as long as it is MY chaos, then it`s sort of alright, acceptable, because then I know that I`m the one responsible, I am the only one affected by it, and I know what I have to do to untangle it.
But why am I doing this? I could have spent time doing other things.
How long am I going to distract myself away from life? Life has enough puzzles to deal with. Why aren`t they interesting enough? Hang on, they ARE interesting enough…but they`re unknown and scary, and I like what`s familiar to me. As do most people. And I like fixing things on my own. But it`s too silly spending your life like that.
One is attracted to what is familiar, whether it`s good or not. I am familiar with chaos. Familiar with the feeling of something needing to be fixed. Some strange addiction to the strained feeling of «this has gone too far, drastic measures are needed».
I don`t really want it to be this way. I takes a lot of energy. I want the ability to enjoy the feeling of NOT having to fix something.

Until next time,
Ciao