Cat Poetry: A Kitten Sonnet

The little kitten pokes the mitten with its paw,

the threads in the wool reminds kitty of `nother toy;

a ball of yarn, which also easily hooks the claw,

and awakens within kitty: instinct and joy.

In a moment of sharp-edged innocent desire;

a thread of wool in the claws of a little kitten.

A serious play, this is. For the mitten, `tis fire,

it is like kitty is of a higher power smitten.

The power of mother Nature

teaches kitty the laws of the cat.

Every mitten comes from an act of filature,

every kitten is a lion, and that is the end of that.

So when your kitten chases mitten on the floor,

enjoy the sight of nature`s why and wherefore.

Garden of Trauma/Traumehagen

GARDEN OF TRAUMA

I know all the plants

living and growing

in my Garden of Trauma.

Flowers beautiful,

thorns sharp,

and I can handle the sight of blood.

Wandering in the Garden of Trauma,

I collect knowledge about the plants that grow here.

Their poison, their medicine.

Like sharp-tailed scorpions

they poke holes

in any new or old boil.

The rotting and the sprouting.

Tombstones covered in moss

and framed by wild bushes.

It sleeps and grows in restless symbiosis.

*

TRAUMEHAGEN

Jeg kjenner til alle de vekster

som bor og gror

i mn Traumehage.

Blomster vakre,

torner skarpe,

og jeg tåler å se blod.

Vandrende i Traumehagen,

samler jeg kunnskap om vekstene som gror her.

Deres gifter, deres medisin.

Som skorpioner med skarpe haler

stikker de hull

på enhver ny eller gammel byll.

Det råtne og det spirende.

Mosegrodde gravstener

omgitt av ville buskas.

Det sover og gror i en hvileløs symbiose.

About Moods: Flowers And Flesh-Eating Plants

ABOUT MOODS

FLOWERS AND FLESH-EATING PLANTS

The will to compensate,

or rather the urge to compensate,

is a strong one.

Albeit a destructive one.

It stirs up the soil

in which you try to grow some flowers

before the season is over.

The season is your mood, your current flow;

the current which flows

right below the surface.

the surface of the facade

that you keep

in order to survive.

Each current so brief and so overwhelming,

there is not enough time to learn how to care for these potential flowers.

Each current starts so optimistically,

but all I am left with, are self destructive powers.

These roses turn into flesh-eating plants

All the stardust pollination from the flowers

turn to acid, sharp teeth

the plant eats all my attempts at happiness

steals them

and keeps them out of my reach

The Big O And Chinese Lanterns

THE BIG O AND CHINESE LANTERNS

What if all the stars in the sky

really are the illuminated heads

of people who have lost their minds?

Sudden sensations of no gravity.

If I snipped my head off now,

it would fly up in the air and sky

like a chinese lantern

and float by the moon

The MOON, the big O turning into a dot that no one sees in the dark

because the dot is dark.

Turning into C, and turning into J

I want to fantasize pleasantly,

but instead, I dream up ghost stories.

Unwillingly.

Sneglen Og Hvalen/The Snail And The Whale

Click here to read the English version

SNEGLEN OG HVALEN

Sneglen kan komme når Vandreren møter veggen.

Sneglen sier: «Beskytt deg selv, og gli sakte gjennom landskapet.»

Langsomt og vennlig.

Sneglen kan hilse fra Hvalen. Hvalen bor jo ikke i byen.

Vandreren spør:

«Hvordan kan DU hilse fra en hval? Jeg tviler på at dere to har noen felles arena å treffes på.

Sneglen svarer:

«Det er jeg enig i – det ER svært rart. Men du vet ikke så mye om meg. Jeg lever ganske isolert, og sier ikke så mye hvis ikke noen spør meg, slik som du gjorde nå.»

Vandreren:

«Hva gjør du når du møter veggen da?»

Sneglen:

«For det meste skifter jeg retning. Og iblant kryper jeg oppover veggen.»

*

THE SNAIL AND THE WHALE

The Snail may come when the Wanderer hits a wall.

The Snail says:

«Protect yourself, and slide slowly through the landscape.»

Slowly and friendly.

The Snail may send greetings from the Whale. After all, the Whale does not reside in the city.

The Wanderer asks:

«How can YOU send greetings from a whale? I doubt that you two have any common ground to meet on.

The Snail replies:

«I agree, it IS very odd. But you do not know much about me. I live quite isolated, and I don`t speak much, unless someone asks me questions, like you just did.

The Wanderer:

«What do you do when you hit a wall, then?»

The Snail:

«Mostly I just change direction. And sometimes I crawl up the wall.»

 

Cat Poetry: The Cat On The Green Bench

(klikk her for den norske versjonen)

I walk along the pavement

and while doing so, I notice paw prints, small in size

and begin to follow them.

They lead me to a Cat sitting on a green bench.

The Cat says:

«What are you doing here?»

not in a mean way, but a CURIOUS way.

I reply to the Cat:

«I have just been very good and walked a long distance

and I will continue to be good, because I`m walking yet another long distance.»

The Cat asks, wether walking long distances is what I want.

My answer is that I hope to find something nice on the way – a place, some council.

Perhaps even a little gift for being so good at walking distances.

«But you do not enjoy the walking itself?» says the Cat.

«I enjoy the hope it brings me», says I.

«What are you thinking about?» the Cat wonders.

I go quiet. How do I explain that to a cat?

My thoughts are lashed together in a brainlump

like a ball of yarn.

«Why don`t you do what you know is good for you?» the Cat says to me.

«Why don`t you go after what you love? Why is it so hard?

Why don`t you allow yourself to be comforted?»

«Because», I say to the Cat,

«because, I am burdened by things that was never redeemed.»

«But what is your anchor?» the cat wishes to know.

«With that yarn-brain and all that walking you need an anchor.»

«The obsession», I say.

«The obsession for something else than what I have been holding on to.»

The Cat says:

«You are obsessed with the search. Now I see why you think you like walking distances.»

I nod.

«Walk the distances necessary», says the Cat, «but if you keep walking around in circles I will come for you, and you will beg me to put my claws in that yarn ball of yours.»

IMG_20160608_0001(0)

illustration by me

*

 

KATTEN PÅ DEN GRØNNE BENKEN

Jeg vandrer langs fortauet

og mens jeg gjør det, ser jeg små potespor

og begynner å følge dem.

De leder meg til en Katt sittende på en grønn benk.

Katten sier:

«Hva gjør du her?»

ikke på noe slemt vis, men på et NYSGJERRIG vis.

Jeg svarer til Katten:

«Jeg har bare vært veldig flink og vandret en lang distanse

og jeg vil fortsette å være flink, for jeg skal vandre en lang distanse til.»

Katten spør om det å vandre lange distanser er det jeg vil.

Mitt svar til det, er at jeg håper å finne noe fint på veien – et sted, et råd.

Kanskje til og med en liten presang fordi jeg har vært så flink til å vandre lange distanser.

«Men nyter du ikke selve vandringen?» spør Katten.

«Jeg nyter håpet den bringer med seg», sier jeg.

«Hva tenker du på?» undrer Katten nå.

Jeg tier. For hvordan forklarer jeg det til en katt?

Mine tanker er surret sammen til en hjerneklatt

som et garnnøste.

«Hvorfor gjør du ikke det du vet er bra for deg?» spør Katten meg.

«Hvorfor går du ikke etter det du elsker? Hvorfor er det så vanskelig?

Hvorfor tillater du ikk deg selv å bli trøstet?»

«Fordi», sier jeg til Katten,

«fordi jeg tynges av ting som aldri ble forløst.»

«Men hva er ditt anker?» ønsker Katten å vite.

«Med den garnnøste-hjernen din og all den vandringen trenger du et anker.»

«Besettelsen», sier jeg.

«Besettelsen etter noe annet enn det jeg har pleid å holde meg fast i.»

Katten sier:

«Du er besatt av søket. Nå skjønner jeg hvorfor du tror du liker å vandre slike lange distanser.»

Jeg nikker.

«Vandre når det er nødvendig», sier Katten, «men hvis du fortsetter å gå rundt i sirkler, vil jeg komme etter deg, og du vil trygle meg om å sette klørne i den garnnøste-hjernen din.»

IMG_20160608_0001(0)

illustrert av meg