Would you

picsart_08-10-06-43-45

If you were given the opportunity, would you reset the world?

Would you reset your own life?

No more of the things that bother you. But also no more of the good things that  came about.

One can argue the degree of good and bad, how worth it was it, so on and so forth.

But resetting could become a nasty habit if it were an alternative.

No more lessons. Because consequences need to be what they are, in order for us to learn.

About Moods: Flowers And Flesh-Eating Plants

ABOUT MOODS

FLOWERS AND FLESH-EATING PLANTS

The will to compensate,

or rather the urge to compensate,

is a strong one.

Albeit a destructive one.

It stirs up the soil

in which you try to grow some flowers

before the season is over.

The season is your mood, your current flow;

the current which flows

right below the surface.

the surface of the facade

that you keep

in order to survive.

Each current so brief and so overwhelming,

there is not enough time to learn how to care for these potential flowers.

Each current starts so optimistically,

but all I am left with, are self destructive powers.

These roses turn into flesh-eating plants

All the stardust pollination from the flowers

turn to acid, sharp teeth

the plant eats all my attempts at happiness

steals them

and keeps them out of my reach

From crying in public to laughing in private

Klikk her for å lese den norske versjonen

What a bag of assorted goods this day have been, for good and bad – I`m doing my best to “let it happen” because it is just chemicals, and I`m just human.

Haven`t done anything special, but my experience of things is…vibrant. Awesome, horrible, and with enough dashes of “alright” to make me conclude right now with this phrase here: At least I feel alive. but less drama please. Less contrast too, it stings my eyes the way everything is just inmyface.

Life at present is a confusing spoonful, I haven`t gotten accustomed to one taste before another taste starts assaulting my mouth, I haven`t got a clue what comes next hour, but at least it ain`t boring.

I start planning to desribe one type of behaviour today and have to stop because another behaviour takes over, and it`s always difficult for me at least to describe feelings and «how-I-have-experienced-events-in-my-own-personal-way» in retrospect – anyway, what I experienced today was another one of those «ooh you must go home now, too many eyeballs around here in town»-moments, not just one of them but many, it was a string of moments where I felt like «no. Just no.»

And thinking WHY IS THIS BUS SO SLOW, WHY ARE THERE SO MANY PEOPLE GOING ON AND OFF THIS BUS, IT TAKES UP SO MUCH TIME. Polite as I am, and always keeping my inner hustle and bustle behind bars, I sit there looking absent-mindledly out of the window, feeling more and more like some grumpy killjoy from a cartoon – I think that children sense this, even if I look all neutral/happy like anyone else, children look at me like they «know the truth about me».

I have all these things I`d like to say and describe and share, but it`s all being stuck in a traffic jam. They all want out at the same time but they can`t, because I only have one mouth and ten fingers and still some inhibitions about what I shall and shall not write, say or whatever, and when it all is mushed up in one pot of soup like that, even if they are all important they all become Unimportant when all they become at that point is a CORK blocking any progress and productivity.

I`m having fun at the moment. But I`m paranoid about something – someone tried to lock up my door, my ENTRANCE DOOR, from the hallway – they gave up or whatever, but I thought WTF, can`t I be safe in my own home?? Get a taste of my crowbar, nosy hallway-walkers 😡 I`m a nice girl though, really.

 

For en pose med blandadrops denne dagen har vært, på både godt og vondt – jeg prøver så godt jeg kan å bare «la det skje» fordi det er jo bare kjemikalier, og jeg er bare menneskelig.

 Jeg har ikke gjort noe spesielt, men min opplevelse av ting er…livlig. Kjempebra, forferdelig, og med en dæsj her og der av «helt greit», nok til at jeg kan konkludere akkurat nå med denne frasen her: Jeg føler i det minste at jeg lever. Men litt mindre drama, takk. Mindre kontrast også, for det svir i øynene når alt er så påtrengende.

Livet for øyeblikket er en forvirrende munnfull; jeg har ikke rukket å bli vant til en smak før en annen smak begynner å overfalle munnhulen min. Jeg aner ikke hva som kommer neste time, men det er i hvertfall ikke kjedelig.

Jeg begynner å planlegge en måte å beskrive èn type oppførsel i dag og blir nødt til å stoppe fordi en annen oppførsel tar over, og det er vanskelig (for meg i hvertfall) å beskrive følelser og «hvordan-jeg-har-opplevd-hendelser-på-min-egen-personlige-måte» i etterkant – uansett, det jeg opplevde i dag var en av disse «å, du må gå hjem nå, det er altfor mange øyeepler her i byen»-øyeblikk, ikke bare et av dem men mange, det var en kjede av øyeblikk hvor jeg bare kjente at «nei. Nei.»

Og tenkte HVORFOR ER DENNE BUSSEN SÅ TREIG, HVORFOR ER DET SÅ MANGE FOLK SOM SKAL PÅ OG AV DENNE BUSSEN, DET TAR SÅ MYE TID. Høflig som jeg er, og med mitt indre hurlumhei bak lås og slå, sitter jeg der og ser fraværende ut av vinduet, og føler meg mer og mer som en gretten gledesdreper fra en tegnefilm – jeg tror at barn merker sånt, til og med når jeg ser helt nøytral/glad ut som mange andre gjør – barn ser på meg og det er som om de «vet sannheten» om meg.

Jeg har mange ting jeg har lyst til å si og forklare og dele, men alt sitter liksom fast i en trafikkork. De vil ut samtidig alle sammen, men det kan de ikke, fordi jeg har jo bare èn munn og ti fingre og fortsatt noen hemninger når det angår hva jeg skal og ikke skal skrive, si eller hva som helst, og når alt er most sammen i en stor suppe som det der, selv om de alle er viktige så blir de alle Uviktige når de ikke fungerer som noe annet enn en KORK som blokkerer alt av framgang og produktivitet.

Jeg har det morsomt for øyeblikket. Men jeg er paranoid for noe også, for det var noen som prøvde å låse opp ytterdøra mi, fra gangen – de ga opp og gikk videre, men jeg tenkte WTF, kan jeg ikke være trygg i mitt eget hjem?? Smak på brekkjernet mitt, jævla nysgjerrige yttergangsnokere 😡 Men jeg er en hyggelig jente altså.

 

Balansegang/Balancing act

Click here for English version

God kveld!

Skulle virkelig ønske jeg kunne bare ha det bra uten å måtte tøye grensene. Jeg vil gjerne få til å holde meg på «midten», være fornøyd når jeg har en bra dag og bare LA TING VÆRE, men neida, jeg har en uro i meg som bare MÅ røre rundt i ting, lage rot. Jeg må lage rot, så jeg har noe å rydde opp i.
Tenk deg at du har ryddet et rom hjemme hos deg. Du har ryddet ferdig, og rommet er bra nok. Du gjorde ferdig det du bestemte deg for å gjøre. Men «motoren» går fortsatt inni deg, og du må gjøre av denne energien et sted. Isteden for å gjøre noe fornuftig, så begynner du for eksempel å ommøblere, med en veldig ambisiøs forestilling i hodet om hvordan rommet skal bli seende ut. Mye bedre enn det var, selvsagt – men halvveis gjennom ommøblerings-prosjektet, så innser du at du verken har nok energi eller interesse til å rekke over et så stort prosjekt.
Dette var bare et eksempel. Det er ikke dette jeg har gjort i dag. Men jeg håper det ga en viss pekepinn på hva jeg prøver å si.

Det er typisk og ironisk, at jeg har snakket med noen i dag om nettopp det å oppleve større balanse. Jeg fortalte at jeg har følt meg mer realistisk og at jeg har tatt bedre avgjørelser, etter å ha brukt Seroquel siden 4. mai. At jeg har følt at jeg har hatt en løs hund løpende rundt inni meg, og at det i det siste har føltes som at jeg har fått hunden i bånd, sånn at jeg har den innenfor rekkevidde og innenfor synsvidde.
Seroquel hjelper meg til å sove. Det er ganske lav dose, 50 mg, som typisk brukes mot insomnia.
Men jeg er ikke helt balansert enda nei, selv om jeg får sove.

Vi har alle våre vaner og mønstre, som har dannet seg gjennom årene.
Et mønster som jeg har, er å skape unødvendig kaos. Jeg har en greie med å skape kaos selv, det er noe annet hvis noen andre skaper det – det har jeg mye mindre toleranse for. Men så lenge det er MITT kaos, så er det liksom greit, da har jeg et ansvar, det er bare meg det går utover, og jeg vet hva jeg må gjøre for å rydde opp. Men hvorfor gjør jeg dette? Jeg kunne brukt tiden på andre ting.
Hvor lenge skal jeg distrahere meg selv bort fra livet? Livet har nok av puslespill å pusle med. Hvorfor er det ikke interessant nok? Det er da interessant nok…men det er ukjent og skummelt, og jeg liker det som er kjent. Som de fleste andre. Og jeg liker å ordne opp i ting selv. Men det blir for dumt å tilbringe livet sånn.
Man trekkes mot det som er kjent for en, uansett om det er bra eller ikke. Jeg er kjent med kaos. Kjent med følelsen av at noe må fikses. Jeg vil jo egentlig ikke ha det sånn, jeg ønsker meg evnen til å nyte følelsen av at noe IKKE trenger å fikses.

Til neste gang
Ciao

Good evening!

I really wish that I could just be content without having to push the boundries. I would really like to be able to keep on track, in the «middle», be satisifed when I`m having a good day and just LET THINGS BE, but nooo, I have this restlessness in me that just HAS TO stir things up, make a mess. I have to make a mess, so that I have something to tidy up in.

Imagine having tidied up a room in your home. You have finished tidying it, and the room is good enough. You finished what you had decided to do. But the «engine» is still running inside of you, and you have to put this energy somewhere. Instead of doing something sensible, you start redecorating the very room you just finished tidying. You have a very ambitious image in your head of how the room is going to look like. Much better than it was, naturally – but halfway through this redecorating project, you realize that you no longer have the energy nor the interest to finish it.
This was only an example. A sort of metaphor. This is not what I have been doing today. But I do hope that it gave an idea of what I`m trying to say.

It`s typical and ironic that I spoke to someone today about experiencing a higher degree of balance. I said that I have been feeling more realistic and been making better decisions after having used Seroquel since the 4th of May. I said that it`s been like I`ve been having a stray dog running around inside me, at that I lately have felt like that dog has finally been put on a leash. So that it keeps within my reach and within sight.
Seroquel helps me sleep. I take 50 mg on the evenings, which is a low dosage, typically prescribed for insomnia.
But I`m not quite balanced yet, even if I do get regular sleep.

We all have our habits and patterns, which have formed through the years.
I have a pattern for creating chaos where there needn`t be. I have a thing with creating my own chaos. It`s a very different thing if someone else creates the chaos – I have much less tolerance for that. But as long as it is MY chaos, then it`s sort of alright, acceptable, because then I know that I`m the one responsible, I am the only one affected by it, and I know what I have to do to untangle it.
But why am I doing this? I could have spent time doing other things.
How long am I going to distract myself away from life? Life has enough puzzles to deal with. Why aren`t they interesting enough? Hang on, they ARE interesting enough…but they`re unknown and scary, and I like what`s familiar to me. As do most people. And I like fixing things on my own. But it`s too silly spending your life like that.
One is attracted to what is familiar, whether it`s good or not. I am familiar with chaos. Familiar with the feeling of something needing to be fixed. Some strange addiction to the strained feeling of «this has gone too far, drastic measures are needed».
I don`t really want it to be this way. I takes a lot of energy. I want the ability to enjoy the feeling of NOT having to fix something.

Until next time,
Ciao

Åpenhet og selvkritikk/Openness and self criticism

Click here to read English version

Jeg er ofte redd for å ikke være åpen nok, detaljert nok, å være for detaljert, ikke fortelle ting på riktig tidspunkt.

Det er mine egne regler jeg lever under, ikke dere andres – og det er vanskelig å vite hvor fornøyd jeg vil være med et blogginnlegg før jeg har skrevet det og postet det. Det er bare da jeg får det såpass på avstand at jeg kan se hvordan det egentlig ser ut.

Jeg er min egen sjef og en veldig streng en, men det må jeg jo være, når jeg er så vimsete. Det er mye jeg har hatt lyst til å både si, skrive og gjøre, og som jeg har vært uendelig takknemlig for at jeg IKKE har sagt, skrevet og gjort.

Jeg ser meg blind på det jeg skriver.

Jeg vil så gjerne få til noe. For min egen del. Men så blir jeg altfor detaljfokusert. Enten det, eller utålmodig og slurvete.

Jeg er ofte svært subjektiv og kan fort ende opp med å si imot meg selv, noe som er frustrerende fordi jeg hater det når andre gjør det. Men det er bare irrasjonaliteten min. Alle har en irrasjonalitet. Se, nå prøver jeg å trøste meg selv oppi selvkritikken ved å påstå at «alle har det sånn». Det skal ikke være nødvendig å si det.

Det er vanskelig å være åpen når jeg ikke vet helt hvor jeg har meg selv.

 

I`m often afraid of not being open enough, detailed enough, being too detailed, not telling things at the right times.

It`s my own rules I live under, not yours – and it`s difficult to know how satisfied I will be with a blog post until I have written it and posted it. It`s only then I get enough perspective to see how it really looks.

I am my own boss, and a very strict one, but I must be, when I`m so whimsical. There are many things I have wanted to say, write and do, which I have been endlessly grateful that I DIDN`T say, write and do.

I find myself blinded by my own writing.

I would so much like to accomplish something. For myself. But then I get too focused on details. It`s either that, or I get impatient and sloppy.

I am very often subjective and may quickly end up contradicting myself, which is frustrating because I hate it when others do it. But that`s just my irrationality. Everyone has an irrationality. See, now I`m trying to comfort myself amidst the self criticism by claiming that «everyone feels that way». It should not be necessary to say it.

It`s hard to be open when I don`t know where I have myself.